Sommeren 2015 er vi (Gunnar og Julia) på bil- og sykkeltur i Pyreneene. De første ukenes dagbok finner du ved å trykke på linken over. Her fortsetter eventyret:
5-6 juli:
St-Jean-Pied-dePort er fra gammelt av knutepunkt i pilgrimsledene til Santiago de Compostella. Gjennom århundrene har utallige mennesker kommet ut av kirken, tatt til venstre gjennom porten, fortsatt over broen og begynt "sjelevandringen". I dag er det fortsatt en liten stim hver dag. Noen ser ut som om de vet hva de gjør, andre virker dårlig forberedt. Å gå mange mil om dagen med sekk på rygg og sekk på mage, virker lite smart...
Det er artig å oppleve fransk Baskerland, identiteten her er minst like kraftig markert som i Spania. Eldre menn bærer fortsatt det svenskene kaller "basker" og vi av en eller annen grunn kaller alpelue.
Myndighetene i Frankrike er flinke til å lage regionale sykkelkart, med anbefalte ruter. For sånne som oss gjør det livet mye lettere. Vi tok en avstikker opp Coll de Ispeguy, ingen klassiker, men den har figurert i Tour-historien.
St-Jean-Pied-dePort er fra gammelt av knutepunkt i pilgrimsledene til Santiago de Compostella. Gjennom århundrene har utallige mennesker kommet ut av kirken, tatt til venstre gjennom porten, fortsatt over broen og begynt "sjelevandringen". I dag er det fortsatt en liten stim hver dag. Noen ser ut som om de vet hva de gjør, andre virker dårlig forberedt. Å gå mange mil om dagen med sekk på rygg og sekk på mage, virker lite smart...
Det er artig å oppleve fransk Baskerland, identiteten her er minst like kraftig markert som i Spania. Eldre menn bærer fortsatt det svenskene kaller "basker" og vi av en eller annen grunn kaller alpelue.
Myndighetene i Frankrike er flinke til å lage regionale sykkelkart, med anbefalte ruter. For sånne som oss gjør det livet mye lettere. Vi tok en avstikker opp Coll de Ispeguy, ingen klassiker, men den har figurert i Tour-historien.
7-8 juli
Å si at Gourette er stedet Gud glemte, er trolig å fornærme Gud. Men å finne noe mer gudsforlatt enn et vintersportsted i juli, i tåke og 10-12 grader er ikke lett. Landsbyen er et av de beste slalomstedene i Pyreneenene , men om sommeren er det noen fotturister og noen syklister som bor billig her. Syklistene er ute etter én ting, og det er Col d´Aubisque, en av de mest syklede Tour-stigningene. Det var på vei ned herfra Wim van Est raste utfor i 1951, og ikke stanset før 70 meter under veien. Han måtte heises opp med sammenskjøtete sykkeldekk.
I dag (den åttende) syklet vi ned dalen til Laruns, og tok de 16,5 kilometerne opp vestsiden. 1190 meter opp, det regnes av climbbybike.com som den 739. tyngste oppoverbakken i verden.
Vi hadde yr og tåke hele veien.
Sykkelturisme er gøy. På vei opp spurte en nederlender hvor Gunnar kom fra, da han hørte "norge", svarte han "Oslo-Ekeberg". Mange titalls syklister sliter seg opp bakken hver dag hele sommeren. De kommer fra store deler av verden, langt fra alle gjør at vi føler oss gamle og ute av form.
Hotellet vårt her ga et noe forsoffent førsteinntrykk, som resten av byen. Men det har områdets eneste akseptable restaurant, viser det seg.
I morgen går turen videre, hvor vil tiden vise...
Å si at Gourette er stedet Gud glemte, er trolig å fornærme Gud. Men å finne noe mer gudsforlatt enn et vintersportsted i juli, i tåke og 10-12 grader er ikke lett. Landsbyen er et av de beste slalomstedene i Pyreneenene , men om sommeren er det noen fotturister og noen syklister som bor billig her. Syklistene er ute etter én ting, og det er Col d´Aubisque, en av de mest syklede Tour-stigningene. Det var på vei ned herfra Wim van Est raste utfor i 1951, og ikke stanset før 70 meter under veien. Han måtte heises opp med sammenskjøtete sykkeldekk.
I dag (den åttende) syklet vi ned dalen til Laruns, og tok de 16,5 kilometerne opp vestsiden. 1190 meter opp, det regnes av climbbybike.com som den 739. tyngste oppoverbakken i verden.
Vi hadde yr og tåke hele veien.
Sykkelturisme er gøy. På vei opp spurte en nederlender hvor Gunnar kom fra, da han hørte "norge", svarte han "Oslo-Ekeberg". Mange titalls syklister sliter seg opp bakken hver dag hele sommeren. De kommer fra store deler av verden, langt fra alle gjør at vi føler oss gamle og ute av form.
Hotellet vårt her ga et noe forsoffent førsteinntrykk, som resten av byen. Men det har områdets eneste akseptable restaurant, viser det seg.
I morgen går turen videre, hvor vil tiden vise...
9-10 juli - TOURMALET!
Etter en time fikk jeg en ekkel følelse av at åtselfuglene høyt der oppe sirklet stadig nærmere akkurat meg.
Da hjelper det ikke å passere skiltet om at det er 6 kilometer igjen, rundt 500 høydemetere og stigningen den neste kilometeren er på 10 prosent.
Det hjelper heller ikke å se navnet til Edvald Boason Hagen på asfalten. Egentlig hjelper det bare å tenke på rådet Jens Voigt i sin tid ga, da noen spurte hvordan han klarte å mobilisere krefter.
Han sa til bena sine: "Hold kjeft bein, og gjør som jeg sier".
Litt hjalp det. Men å sykle opp Tourmalet gir god tid til å reflektere over hva man gjør for å holde midtlivskrise, midje og selvfølelse under kontroll.
Nå har jeg gjort det to ganger. Først opp fra Luz-Saint-Saveur. Det var mest for å slippe bilen. Den regnes som det 354 tyngste bakken i verden (av climbbybike.com), er 19 km og 1404 høydemetre.
Neste dag var turen fra Sante Marie de Campan, samme vei som Tour de France går neste uke. 17 km og 1268 høydemetre, verdens 521. tyngste klatring.
Julia var med på de fem tyngste og siste kilometerne dag en, og hele turen dag to. Etter dette har vi tatt nesten alle de virkelig store klassikerne i alpene og Pyreneene, samt rundkjøringen rundt Triumfbuen (med trafikk, i motsetning til Tour-gutta, så der tar vi dem...).
Det er vanskelig å si hvilken som er tyngst. For amatører som oss er det snakk om å ha dagen, om bena er gode og om solen skinner. Det siste er ingen fordel, i dag stekte den.
Veien gikk gjennom nok et guds- og turistforlatt skisted, La Mongie, som blir overtatt av små- og storfe om sommeren, samt noen esler. Men vi tok taubanen opp til spektakulære Pic de Midi, kjent fra Tourens TV-bilder. Det var flott.
Vi lurer på om myndighetene spyler gata før onsdag. Den er sleip av all sauemøkka, og det stinker gjennom hele byen. Oppi all dritten har bobilene parkert, for å sikre seg orkesterplass en uke før etappen går opp Tourmalet. Der tærer de på tilsynelatende store vinkjellere og ølfat. Mange har hengt opp sperrebånd for å holde andre unna sitt territorie.
Etter La Mongie forsvant den siste skyggen. De fire kilometerne til toppen var nesten drepende. Man er langt fra alene på en slik tur. Hundrevis av mennesker prøver seg hver dag. De kommer i alle slags fasonger, nasjonaliteter og aldre. Overraskende mange kvinner deltar også, statistisk er det mye som tyder på at det er lettere for kvinner å komme til toppen av Tourmalet, enn å komme til topps i norsk næringsliv. Fra Sante Marie de Campan er det ingen kvotering, slappere krav eller andre hjelpeordninger for det svake kjønn. De må komme til topps med egne krefter.
På toppen var Gunnar så sliten at det smakte godt med en Cola!
Nå hviler vi ut i Gavarnie, et senter for fotturer i Pyreneene. Vi blir her et par dager, før vi nærmer oss Tour-ruta og historien igjen.
Etter en time fikk jeg en ekkel følelse av at åtselfuglene høyt der oppe sirklet stadig nærmere akkurat meg.
Da hjelper det ikke å passere skiltet om at det er 6 kilometer igjen, rundt 500 høydemetere og stigningen den neste kilometeren er på 10 prosent.
Det hjelper heller ikke å se navnet til Edvald Boason Hagen på asfalten. Egentlig hjelper det bare å tenke på rådet Jens Voigt i sin tid ga, da noen spurte hvordan han klarte å mobilisere krefter.
Han sa til bena sine: "Hold kjeft bein, og gjør som jeg sier".
Litt hjalp det. Men å sykle opp Tourmalet gir god tid til å reflektere over hva man gjør for å holde midtlivskrise, midje og selvfølelse under kontroll.
Nå har jeg gjort det to ganger. Først opp fra Luz-Saint-Saveur. Det var mest for å slippe bilen. Den regnes som det 354 tyngste bakken i verden (av climbbybike.com), er 19 km og 1404 høydemetre.
Neste dag var turen fra Sante Marie de Campan, samme vei som Tour de France går neste uke. 17 km og 1268 høydemetre, verdens 521. tyngste klatring.
Julia var med på de fem tyngste og siste kilometerne dag en, og hele turen dag to. Etter dette har vi tatt nesten alle de virkelig store klassikerne i alpene og Pyreneene, samt rundkjøringen rundt Triumfbuen (med trafikk, i motsetning til Tour-gutta, så der tar vi dem...).
Det er vanskelig å si hvilken som er tyngst. For amatører som oss er det snakk om å ha dagen, om bena er gode og om solen skinner. Det siste er ingen fordel, i dag stekte den.
Veien gikk gjennom nok et guds- og turistforlatt skisted, La Mongie, som blir overtatt av små- og storfe om sommeren, samt noen esler. Men vi tok taubanen opp til spektakulære Pic de Midi, kjent fra Tourens TV-bilder. Det var flott.
Vi lurer på om myndighetene spyler gata før onsdag. Den er sleip av all sauemøkka, og det stinker gjennom hele byen. Oppi all dritten har bobilene parkert, for å sikre seg orkesterplass en uke før etappen går opp Tourmalet. Der tærer de på tilsynelatende store vinkjellere og ølfat. Mange har hengt opp sperrebånd for å holde andre unna sitt territorie.
Etter La Mongie forsvant den siste skyggen. De fire kilometerne til toppen var nesten drepende. Man er langt fra alene på en slik tur. Hundrevis av mennesker prøver seg hver dag. De kommer i alle slags fasonger, nasjonaliteter og aldre. Overraskende mange kvinner deltar også, statistisk er det mye som tyder på at det er lettere for kvinner å komme til toppen av Tourmalet, enn å komme til topps i norsk næringsliv. Fra Sante Marie de Campan er det ingen kvotering, slappere krav eller andre hjelpeordninger for det svake kjønn. De må komme til topps med egne krefter.
På toppen var Gunnar så sliten at det smakte godt med en Cola!
Nå hviler vi ut i Gavarnie, et senter for fotturer i Pyreneene. Vi blir her et par dager, før vi nærmer oss Tour-ruta og historien igjen.
11-13 juli
Vi har vært tre netter i Gavarnie, et slags senter for fjellturer. "Byen" ligger en times gange fra Cirque de Gavarnie, en halvsirkel omgitt av nærmest loddrette fjellvegger. Fler av toppene er over 3000 moh. Innbyggerne, brosjyrene deres og til og med guideboken vår hevder at sirkelen også har Europas høyeste fossefall, 423 meters fall. Da holder man Norge utenfor Europa....
Vi har gått flotte turer i fjellet, og selvsagt syklet. I går, søndag, spiste vi lunsj 2200 meter over havet, på Tentes. Med utrolig utsikt.
Nå går turen ned i "lavlandet" igjen. Hvor vi blir til torsdag før kursen settes hjemover via Nederland.
Vi har vært tre netter i Gavarnie, et slags senter for fjellturer. "Byen" ligger en times gange fra Cirque de Gavarnie, en halvsirkel omgitt av nærmest loddrette fjellvegger. Fler av toppene er over 3000 moh. Innbyggerne, brosjyrene deres og til og med guideboken vår hevder at sirkelen også har Europas høyeste fossefall, 423 meters fall. Da holder man Norge utenfor Europa....
Vi har gått flotte turer i fjellet, og selvsagt syklet. I går, søndag, spiste vi lunsj 2200 meter over havet, på Tentes. Med utrolig utsikt.
Nå går turen ned i "lavlandet" igjen. Hvor vi blir til torsdag før kursen settes hjemover via Nederland.